Ironman Lanzarote 2019 10:37:49 - Nr. 95 totalt, nr. 9 av 261 fullførte i klassen (M45-49). Totalt 1363 fullførte.

Klikk her hvis du vil se bilder av meg fra konkurransen!

Etter at jeg var påmeldt dette løpet i 2013 (uten å starte), så var det 25. Mai 2019 endelig en mulighet til å kunne delta på lronman Lanzarote. Siden jeg ønsket en enklest mulig reiserute så ble det til at jeg valgte direkterute med Norwegian, ned Mandag 20. Mai med hjemreise Mandag 27. Mai. Det var veldig hyggelig at det var et par andre nordmenn på «min alder» som skulle delta. I tillegg så skulle en kamerat og tidligere aktiv triatlet også være der samme uke. Det var helt topp at vi var flere, siden det ble litt felles trenings-økter og erfaringsutveksling dagene før konkurransen. Det var fryktelig mye vind og vindkast dagene før, noe som gjorde at jeg krøp til korset og fikk lånt meg ett framhjul som det var mulig for meg å bruke i sterk sidevind – et vanlig racerhjul. Takk for gode råd Bjørnar! Jeg var glad jeg slapp å være nervøs på sykkel og tape masse tid. (i tillegg fjernet jeg vanntanken foran på styret).

Før jeg dro nedover hadde jeg et hårete mål om å klare å komme på pallen i klassen (M45-49), eller kanskje vinne hele greiene. Topp 10 ville være innafor, men det viktigste ville være å få betalt for treningen jeg hadde lagt ned på forhånd. Det var ikke noe mål om å kvalifisere meg til VM på Hawaii dette året (normalt bør man være innenfor topp 5 for å være sikret en startbillett).
Jeg har trent solid i flere måneder, med hovedvekt på å bli en stayer på løpingen. I perioder har det blitt i overkant mye løpeøkter og mange kilometer i samme fart, men det har vært et bevisst valg å prioritere løpingen. Svømming har vært nedprioritert, med litt større fokus de siste ukene før konkurransen. Det pleier å holde til å svømme på rundt 1 time (noe som normalt er fort nok til å fortsatt kunne være med om seier i aldersklassen). Syklingen har vært annerledes enn før, med flere korte økter inne for å kunne være produktiv. Uansett, nå er det nå nok intro til å gå over til selve konkurransen.

Starten på en Ironman konkurranse er normalt rundt kl 7 på morgenen, noe som vil si at de fleste står opp før klokken 5 for å få i seg litt lett mat eller flytende føde. Deretter er det rett ned til startområdet for å se over sykkel og det andre utstyret som er sjekket inn kvelden før. Denne gangen hadde jeg vært uheldig og punktert på bakhjulet, så det første jeg gjorde var å bytte slange på bakhjulet og pumpe riktig trykk inn i begge dekkene. Det gikk relativt greit, selv om det ikke akkurat hjelper på nervene før svømmestarten å ha ofret en slange rett før løpet starter. I denne konkurransen er det fellesstart, det vil si at hele startfeltet på 1700 deltakere (omtrent 20 i bredden) løper ut siste delene av stranden før de kaster seg i vannet og svømmer 3,8 km. Det betyr mye armer og bein og krangling om posisjoner i vannet, før det roer seg gradvis utover i løpet. 

Hvis jeg skal oppsummere svømmingen så fikk jeg egentlig aldri roen og spesielt navigerte jeg dårlig denne gangen. I tillegg var det 2 like runder på 1,9 km med runding oppe på stranden. Jeg ble litt skuffet over at mellomtiden viste 30:50 på klokken ved vending, siden jeg hadde håpet å svømme under 1 time (det er alltid målet mitt, siden jeg har vært under det tidligere). Det viste seg at også proffene svømte noe senere enn normalt denne gangen, så 1.02 var ikke så ille allikevel.

Etter svømmingen var det en relativt tung løping gjennom sanden. Deler av veien var det lagt tepper oppå. Jeg tok meg tid til å tørke bena fri for sand, skifte sokker, drikke en ½ liter sportsdrikk og ta på sykkelskoa før jeg plukket opp sykkelen. Hadde bestemt meg for å ikke stresse i første skiftesone denne gangen. 

Ut på syklingen var jeg avslappet og glad for at «svømmestresset» var ferdig. Det var også 300m jevn stigning og motvind i 15km fra starten av. Det ble fort strekk i feltet, selv om det alltid er litt ekstra adrenalin og ureglementert sykling i starten. Men det var lite irritasjoner i feltet siden denne sykkel traseen skiller syklistene så mye fra starten av. Så det var behagelig. I de første utforkjøringene merket jeg at de beste syklistene seg litt fra, men ble ikke stresset av dette.

Utover i løpet fikk jeg mer og mer fart på sykkelen, også i lett terreng. Merket at det gikk fort på flatene og i motbakkene. Det var få som passerte meg, og på rundt 60 km var jeg på topp 10 i min aldersklasse. Frem mot 85 km var jeg visst topp 6, og følte jeg hadde en utrolig bra følelse og en super dag. Fikk frysninger og følte meg som en proff. 

Så var jeg dessverre uheldig og punkterte på fremhjulet rett etter matstasjonen på 85km. Jeg ble naturlig nok litt stresset, men prøvde å holde roen. Men jeg tukla det til. Jeg fylte inn skum etter å ha tatt ut luften. Så tok jeg frem gasspatron med adapter som viste seg å fungere dårlig. Jeg hadde ikke testet dette på forhånd (urutinert). Så ble det mye frem og tilbake og banning inkludert venting til jeg fikk tak i en ny patron og tukling med bytting til reserveslange før jeg endelig kom meg avgårde igjen. Var glad akkurat der og da for at jeg ikke måtte bryte. Jeg hadde «galgenhumor» inni meg og det gikk «en faen i meg» da jeg kom i gang igjen. Bestemte meg for å kjøre hardt inn for å ta igjen mest mulig av tapt tid. Jeg tenkte nemlig at det fortsatt kunne vært mulig å gjøre et godt løp. Spesielt siden jeg hadde et solid grunnlag med mye mengdetrening på løping. Derfor fikk jeg en relativt hard belastning på sykkeletappen. Det viste seg i etterkant at jeg tapte hele 20 minutter i ren sykkeltid i forhold til «konkurrentene» mine (i tillegg til at jeg måtte svi av en god del ekstra krefter).

Ut på løp følte jeg meg relativt bra fra starten av. Fra morgenen av hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig og holde 4:30 fart pr. km fra starten av. Så jeg måtte roe ned litt siden jeg startet de første 3 km omtrent 15 sekunder for raskt. Noe som er helt normalt. Det ble fort hardt nok å holde 4:30 fart, spesielt i varmen og motvinden ut forbi flyplassen.

Løpingen gikk greit hele veien, med normal redusering av farten fra rundt 30km, men ingen helsprekk. Klarte å gjennomføre med god teknikk og jevnt inntak med væske og næring. Gikk på alle matstasjonene. Burde gått på do i starten av løpet, i stedet for å utsette det til 5 km før mål. Da holdt jeg på å gjøre å buksa. Angret etterpå at jeg ikke hadde gjort det tidligere. Å løpe og holde seg tar bort fokus og mye energi. Neste gang skal jeg gjøre det med en gang (kjent det allerede på sykkel, men hadde et tynt håp om at det skulle gå bra). Etter målgang var jeg i relativt god form, siden jeg ikke hadde presset så altfor hardt. Det var en opptur å høre at jeg hadde tredje beste løpetid i klassen (3timer og 17 minutter). Målet jeg hadde satt meg var ned mot 3:10, så resultatet på løp var som forventet tatt løpsutviklingen og forholdene tatt i betraktning.

Alt i alt var jeg kjempeglad for å komme tilbake inn i løpet etter å ha trodd at løpet var ødelagt ute på sykkelen. Så det jeg er mest stolt av er moralen til å komme tilbake og ikke gi opp. Det var bra gjort (må klappe meg selv på skulderen for det😉). Det ble 9. plass i klassen, noe som var i underkant av det jeg håpet. Men alt i alt fikk jeg bevisst at jeg er god nok til å kjempe i toppen.

Neste konkurranse blir samme type distanse under Ironman Haugesund 30. Juni om 5 uker. De neste 2 ukene blir det lite trening, grunnet flytting og overtakelse av ny leilighet på Lambertseter. Så får jeg prøve å legge inn en del mengde en uke og litt ekstra kvalitet siste uken før konkurransen.

Hvis jeg skal oppsummere så har jeg fått troen på at jeg holder et høyt nivå og kan kjempe i toppen i min aldersklasse fremover hvis jeg har en god dag.